Emnet for dyrevelferdsretten er rettsreglene som regulerer hvordan dyr skal sikres god velferd – alt fra krav til tilsyn og stell av dyr til regler om avlivning av dyr. Videre er det bestemmelser om organisering av administrative tilsynsmyndigheter – herunder Mattilsynet – og regler om sanksjoner og straff ved overtredelse av reglene.

​

Den første dyrevernloven i Norge kom i 1935, men også kriminalloven av 1842 inneholdt forbud mot dyreplageri. Senere fikk vi en moderne dyrevernlov i 1974. Den någjeldende lov om dyrevelferd ble vedtatt 19. juni 2009 og trådte i kraft 1. januar 2010. Sammenlignet med tidligere lovgivning er dyrevelferdsloven av 2009 banebrytende i europeisk sammenheng ved at dyrs egenverdi anerkjennes. Mens fokus tidligere var å hindre at dyr lider nød, er fokus nå å aktivt legge til rette for god dyrevelferd. Det innebærer at det skal legges til rette for at dyrene trives og får utløp for sine naturlig behov samtidig som de skal beskyttes mot farer og unødige lidelser – herav navnendringen fra dyrevern til dyrevelferd.

​

Dyrevelferdsretten er miljørett i den forstand at dyrevelferdsretten handler om reguleringen av forholdet mellom dyr og mennesker gitt at dyr defineres som en naturressurs. Regler om biologisk mangfold, vern av dyrearter og sentrale miljørettslige prinsipper blir dermed også del av dyrevelferdsretten.